min får ikke til å åpne denne siden… så blir lite nye innlegg! ;(
::natten
med deg er det lidenskap. med deg er det uoppnåelig
::etoset
mitt; sjarmerende//vulgær. tror jeg går for det
::spiralen
er forbannet og ydmyket. det gikk i dag opp for meg at grunnen til at jeg er et «godt» menneske er fordi min far er et dårlig. jeg lever fortsatt under trelldommen. jeg har ikke funnet meg selv, men funnet det motsatte av hva jeg hater – og lever så under det nye åket. har jeg kommet noen vei i å finne kjernen i meg selv? er jeg tilbake der jeg startet? er det en livsløgn at min erkjennelse går i spiral? eller er det et mareritt av en sirkel? om førstnevnte gir meg håp klamrer jeg meg til denne.
::lammet
Jeg slaktet deg uten ord, og lydløst lot du meg gjøre det
::gevinsten
Hvis jeg er emballasjen er du innholdet. Det står bare ikke «fragile» på esken. Og slikt blir det skår av. De vakreste munnblåste blyglass burde ha bobbleplast og popcorn – da velger man vel ikke en tom, kantete eske? Idioti. Og hva nytte er det i det for emballasjen? Utenom å være overflødig eller skadelig og i høyeste grad mangelfull? Dessuten begynner esken å fylles med andre ting. Små klumper edelt metall. Passer glimrende. Men ikke sammen med krystall.
::gaven
en onsdagsettermiddag mens hun lå og solte seg ropte eva over til adam; gidder du røske ned et eple til meg. noe motvillig tok adam seg bryet – og da hun tok hys visste hun med det samme at det ikke fristet så veldig med eple lenger likevel. for ikke å virke som en bortskjemt drittunge gumlet hun det betenkt i seg. uten at det trenger ha noen sammenheng – men frappant nok – forsvant stjernestøv og englekor i samme øyeblikk. adam stakk ned til sjøen for å fikse middag. det eneste han fikk var kald fisk.
::ordene
Jeg sa det til deg tusen ganger i dag. Ti tusen. Enda mer. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg! Jeg elsker deg for faen! Hørte du det ikke? At jeg ropte det ut til deg? Og at jeg hvisket det i øret ditt gang på gang? At jeg strøk ordene over pannen din? Ryggen din? Hendene dine og fingrene? At jeg kysset de på leppene dine og pustet de: ta imot? Her. Det er meg. Din venn. Hun som kjenner deg i alt av liv i kroppen, og som svimler deg i alle lyse tanker og mørke sagn? Jeg gir deg disse ordene, og i disse ordene ligger alt! Det uendelige og udødelige, det vakreste! Og også det styggeste og det aller mest bortgjemte og utilstrekkelige. Uten bekymring gir jeg deg all min tillit, jeg klipper vekk piggtråd og raser ned bommer, jeg blør og svetter disse ordene til deg. Og når du fortsatt ikke hører gråter jeg de fortvilet til deg – men du ser det ikke. Og jeg blir redd og vet ikke om jeg kan betro deg mitt alt, for i det at du har alt av meg har du også makten til å knuse alt i meg. Og jeg tenker; dette er for stort, du kan ikke være klar – jeg er ikke klar. Og alt er så jævla riktig, og noe er faen feil. For du sa det ukomplisert og enkelt; jeg elsker deg. Og jeg, jeg svarer; jeg er glad i deg.
::våren
elsker den!
::løftet
han sier han elsker meg. Jeg tar det som et løfte.